Versus Verden

Tiden flyr, og jammen har det ikke gått 3 uker siden Turkish Airlines sirklet meg inn over magiske Beirut by night. Jeg erindrer en følelse av ekstase(delvis forårsaket av Efez, en type tyrkisk sterkøl som jo fungerer utmerket i sådan situasjon). Lysene fra hovedstaden, flimrende og guloransje, gav inntrykk av å fly over en massiv skogbrann. To tanker slo meg omtrent samtidig;

1. Jøss, her var det dårlig med sparepærer gitt! (sparepærer er hvite på farge, og lite innbydende på avstand, de har heller ikke samme tendens til å flimre slik som glødepærene…)

2. Få meg ned! Utløst av en plutselig og massiv trang til å være endel av hva det nå enn var som befant seg der nede i lyshavet. Til tross for at jeg nå har landet sånn rent fysisk, tror jeg fortsatt psyken befinner seg et par centimeter over bakkenivå.

I et forsøk på å oppsummere mine 3 første uker i Libanon er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Jeg velger å starte med det som har vært frustrerende; byråkratiet. De første ukene har vært en prøvelse, særlig i form av tålmodighet. Man forsøker å finne seg til rette i et nytt og krevende miljø, samtidig som man blir møtt med stadig nye utfordringer i form av papirer som skal fylles ut: Forhåndsregistering, hvor registreringen ikke godtas fordi man mangler papirer på engelskkunnskaper, som igjen fører til EEE(english enterance exam), som igjen ikke avholdes før uken etter, noe som igjen fører til at man går glipp av hovedregistreringen, eksamen, nytt forsøk på forhåndsregistrering, rådgivning og valg av fag, passord, registrering av fag, som ikke godkjennes fordi man er for sent ute med å registrere seg, noe som igjen skyldes at man måtte gjennomgå en eksamen, papirer som må fylles ut for å få lov til å registrere seg selv om fristen har gått ut, brukernavn, nytt telefonummer, betaling av skolepenger, hvor man selvfølgelig må betale en avgift grunnet sen betaling, noe som skyldes at man ikke hadde mulighet til å registrere seg på riktig tidspunkt. Betaling av skolepenger lar seg heller ikke gjøre når man venter på penger fra Lånekassen, som igjen ikke vil gi deg penger fordi de krever at man sender inn kvittering på betalte skolepenger(…)osv, osv. Frustrasjonsnivået var på et tidspunkt så høyt at noe så enkelt som å skaffe seg en shawarma føltes som en tungvint byråkratisk operasjon. Dagene gikk med på å løpe fra det ene kontoret til det neste, og mitt inntrykk av Beirut begrenset seg i aller høyeste grad til campus. Nå skal det sies at campus er en opplevelse i seg selv, men gresset er alltid grønnere på den andre siden. Først på uke nr. 3 har ting så smått begynt å falle på plass, noe som forklarer hvorfor jeg endelig har tid til å sette meg ned og skrive et litt mer utfyllende blogginnlegg.

Frustrasjon til side, og livet i Beirut er upåklagelig.

Menneskene; en imøtekommenhet og hjelpsomhet jeg ikke trodde var mulig. Spør noen om veien og de ender opp med å følge deg til døra(eventuelt; ringer en fetter som kan kjøre). Tempoet er slow-mo(noe som holdt på å ta livet av meg da jeg løp rundt og stressa som verst med diverse papirer, men som ellers er ganske så avslappende).

Maten; Ja, for hva er egentlig forskjellen mellom en kebab og en shawarma? spør du. Vel, her finnes det ingen fasit, en libaneser vil gi deg et svar, en saudi vil gi deg et annet. Likedan har to serveringssteder i Beirut ulike oppfatninger av hva begrepene innebærer. Og min erfaring er at begrepene brukes om hverandre. Jeg forsøker meg likevel på noen retningslinjer(og her må man legge eventuelle norske oppfatninger til side); Kebab består i utgangspunktet av en type malt og krydret farse-deig, som igjen spiddes og grilles som grillspyd. Shawarma derimot, er marinerte kjøttstykker av lam eller kylling som tilberedes på en roterende, vertikal stang foran en varmekilde. Både shawarma og kebab serveres i en sammenrullet lefse, hvorav shawarmaen gjerne varmes på en varmeplate før servering og derfor har en sprø skorpe, i motsetning til kebaben som serveres uten oppvarming. Øvrige ingredienser varierer, men de vanligste er syltede agurker, tomat, løk og type hvitløksdressing. Mais er visstnok shawarma-/kebab-blasfemi, pommes frites derimot, putter man gjerne inni…Mistenker at at perioden med fransk mandat har hatt en viss påvirkning her (“Okey, you guys can have independence, in one condition…tzhere will be pommes frites inside tzhe Shawarmas..”).

Skolen; Campus er et eventyr. Forelesningene er så mye mer enn det jeg hadde forventet, og jeg tar meg selv i å glede meg til hver eneste en. UIB blir virkelig pinlig i forhold, noe som får meg til å lure på om jeg ikke har kasta bort to år på feil sted..På den andre siden er det klart at folk betaler i dyre dommer for å i det hele tatt kunne nærme seg området, og høyere utdanning er forsatt et privilegium mange ikke kan ta seg råd til. I jungelen av fag falt valget til slutt på følgende: Politics in Lebanon, Human rights, democracy and International law, Special topic in history – The Crusades, og The origin and evolution of the Arab-Israeli conflict.

Utelivet; Total galskap. Beiruterne gjør hva de kan for å vinne tilbake sitt tidligere rykte som “Midtøstens partyby nr. 1″, et rykte de hadde på seg fram til borgerkrigen brøt ut, og Dubai overtok tittelen. Ser en økende tendens til at amerikanerne og europeerne går under jorden, i form av byens heller tvilsomme buler. Her bestiller de opptil flere Almaza(libanesisk øl, meget vellykket) som igjen fører til samtaler om krig og politikk og fred og sånt. Intet nytt under solen. “De lokale” derimot går gjerne bananas downtown. Iført uanstendig korte skjørt og uforsvarlig høye hæler, og med høy drinkføring. Vel dette var en lite politisk korrekt generalisering av begge parter. Jeg velger likevel å la den bli stående. Fikk nylig æren av å delta i et såkalt abc-party(anything but clothes..)hvor The pizza delivery guy snublet baklengs ut døra da han fikk se hvem som hadde bestilt pizza; en gjeng ganske så nakne AUB-studenter..

To be continued.