Versus Verden

Hverdagen har innhentet meg. Dagene består av forelesninger, bøker og store mengder instant coffee. Høyere hold har dessuten bestemt at Middelhavet fra og med nå av er for kaldt til å bade i. Dermed holdes skolens private strandlinje stengt ut semesteret, og antageligvis et godt stykke inn i neste. Jeg liker det ikke; Hvor er kulturrelativismen?? Det er fortsatt varmegrader, faktisk rundt 20, noe som tilsvarer en god sommerdag hjemme i Bergen, og det er slettes ikke for kaldt til å bade. Tull og fjas. Makan. Det er på sin plass å introdusere Libanon.

Libanon er 85km bred, og 225km lang. Det er med andre ord et lite land, som igjen kan deles inn i 3 hovedregioner; I øst, på grensen mot Syria, finner vi Biqaa Valley. Dalen representerer den frodige delen av landet, kornlageret. Midt i landet ruver fjellene. Enkelte har forsøkt å få meg med hit for å stå på ski når vinteren en gang kommer(for nordmenn liker jo å stå på ski ikke sant??) Say no more. Lengst i vest finner vi kystlinjen mot middelhavet. Her ligger hovedstaden Beirut, og det er her jeg oppholder meg for øyeblikket. Religiøse grupperinger i landet er først og fremst muslimer(sunni, shia og druzere), og kristne(hovedsakelig maroniter, men også gresk ortodokse, katolikker og armenere). Til tross for stor diversitet, fungerer arabisk språk og kultur som sterk samlende faktor. Forholdet mellom regionene kan hjelpe oss å forstå noen av årsakene til spenningene som til stadighet blusser opp i landet.

Mount Lebanon(og da snakker vi fjellkjedene midt i landet) er på mange måter utgangspunktet for Libanon slik vi kjenner det idag. Området ble allerede under det osmanske riket tildelt en viss form for autonomi. Senere, da 1.Verdenskrig resulterte i en fragmentering av riket, og nasjonalistisk ideologi gjorde sitt inntog for fullt, ønsket flertallet bosatt i Mount Lebanon å beholde sin autonomi. Dette flertallet besto hovedsakelig av kristne maroniter, som igjennom opprettelsen av en egen stat så en mulighet til større innflytelse i en region hvor de i det store og hele utgjorde et mindretall. Da det franske mandatet ble innført etter krigen(i det som idag er Libanon og Syria), så også franskmennene fordelene ved opprettelsen av en slik stat. Tanken var(nest etter økonomisk vinning) å skape en såkalt “safe haven” for kristne arabere i en region hvor muslimene var i flertall. Og her baller det på seg. Selvstendighet i praksis var i stor grad avhengig av evnen til selvforsyning for ikke å risikere anneksjon i en større syrisk stat. Selvforsyning betydde igjen en anneksering av de fruktbare områdene i Biqaa Valley, og tilgang på sjøveien mot vest. Problemet med å anneksere disse områdene i en såkalt “safe haven” for kristne, var bare det at flertallet i både Biqaa Valley og områdene langs kysten var muslimer, som slettes ikke ønsket minoritetsstatus i en kristen stat. Til tross for et overveldende flertall i Mount Lebanon(rundt 85%), utgjorde de kristne ikke mer enn akkurat i overkant av 50% i de tre regionene samlet. Legitimeringen av staten som en “safe haven” for kristne ble et problem. Og problemet skulle øke i takt med en større fødselsrate hos muslimene, kristen utvandring til vestlige land og flyktningestrømmen fra Palestina. Folketallet i landet er idag antatt å være på rundt 4,5 millioner, men tallet er høyst usikkert. Forrige folketelling ble foretatt så langt tilbake som i 1932, av den enkle årsak at en folketelling i favør av muslimene vil undergrave maktfordelingen i landet, som fortsatt baserer seg på et kristent flertall. Dette til tross for at de kristne i dagens Libanon kun antas å utgjøre rundt 40% av befolkningen, hvorav maronitene fortsatt utgjør den største gruppen. Muslimene antas å utgjøre rundt 60%, med shiaene i flertall. Libanon er komplekse greier. Noe som leder meg inn på en ny tankerekke;

Forleden kveld, da jeg (plutselig) befant meg i en av disse tvilsomme, brune bulene jeg har nevnt tidligere(der hvor krig og fred og Almaza går hånd i hånd), oppdaget jeg en av disse tingene man bare legger merke til når man befinner seg i slike omstendigheter(noe som igjen kan forklare hvorfor man oppsøker tvilsomme, brune buler i utgangspunktet). Anyway; Hjemme i Norge har Kirsten Flagstad, Sigrid Undset og Kristian Birkeland(?) trukket det lengste strået. Våre naboer i øst kan skryte på seg Selma Lagerlöf og Gustav Vasa. Likeså har amerikanerne valgt å ære noen av sine nasjonale helter; George Washington, Benjamin Franklin og Abraham Lincoln. Og kineserne, de betaler med Mao – enten de liker det eller ikke. I enkelte tilfeller må man derimot passe seg for å ikke tråkke noen på tærne; ved å vise europeisk arkitektur fra ulike kunstepoker, redder Euroen seg unna fallgruven ved å sikte til “vår felles kulturarv”. Hva finner vi så på pengesedlene i Libanon? Nasjonale helter har man ikke overraskende unngått nettopp på grunn av nasjonens problemer med å enes om nasjonen generelt. Når det gjelder arkitektur i Libanon har denne en tendens til å bli utsatt for grove overgrep med jevne mellomrom, noe som igjen gjør den lite egnet som nasjonalt symbol på landets valuta. Løsningen har blitt en nasjonal stolthet man verdsetter på tvers av religion, etnisitet, klasse. En nasjonal helligdom som langt på vei gruser Abraham, Selma og Kristian(?), og som tar “felles kulturarv” til et helt nytt nivå. På den libanesiske liren finner vi ikke annet enn; En Shawarma – i velkjent roterende positur.

To be continued.