Versus Verden

Det begynner sakte, men sikkert å gå opp for meg at min tid i Libanon er i ferd med å renne ut. Det er som å ha en dødsdom hengende over seg, man får de samme tankene; alt det man må få gjort og sett før det er for sent. Og februar puster meg i nakken.

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg savna aller mest og hva jeg ville gjøre aller først da jeg kom tilbake til Norge. Jeg måtte tenke, lenge. Jeg savner grovbrød. Jeg savner å trakte min egen kaffe. Jeg savner å ha mitt eget rom; og slippe å ta hensyn. Jeg savner en god del mennesker, og jeg savner å konversere på norsk; å slippe å lure på hva som blir sagt til enhver tid. Jeg savner røykeloven, og jeg savner å ta bussen. Jeg savner å jobbe(ehjaaa..faktisk..). Jeg savner å ikke skille meg ut; å bare være en av mange. Jeg savner å lage mat(lurer litt på om jeg i det hele tatt husker hvordan man gjør det..). Jeg savner å slippe å signere meg inn til min egen seng, og jeg savner min dobbeldyne fra IKEA.

Så hva kommer jeg egentlig til å gjøre når jeg kommer hjem? Jeg antar at jeg kommer til å legge meg ned, puste ut og stirre i taket, lenge. Deretter kommer jeg til å våkne opp; Jeg kommer til å spise en skive med grovbrød, og trakte min egen kaffe. Jeg kommer til å prøve å finne et sted å bo, hvor jeg kan ha mitt eget rom og slippe å ta hensyn. Jeg kommer til å treffe igjen en god del mennesker som er savnet, og vi kommer til å konversere på norsk. Jeg kommer til å ta røykeloven for gitt. Jeg kommer til å ta bussen fra A til B, hvorav B kommer til å være IKEA Åsane, og jeg kommer ikke til å skille meg ut. Jeg kommer til å lage min egen mat og oppdage at jeg slettes ikke har glemt hvordan. Jeg kommer til å slippe å signere meg inn når jeg kommer hjem, for til slutt å krype inn under dobbeldyna fra IKEA. Og så kommer jeg til å begynne å savne.

Jeg kommer til å savne løpebanen sent på kvelden: Når campus er stille og alle har gått hjem, går jeg ned og løper mine 4 km. Og det eneste som finnes er taktfaste bølgeskvulp fra Middelhavet, lysene fra Beirut sentrum langt der borte, og over; et altoppslukende univers med et uvisst antall stjerner og galakser. Terapi. Jeg kommer til å savne Farouk’s kyllingshawarma; ingen over, ingen ved siden. Og hummus til frokost, lunsj, brunsj, middag, kvelds, nattemat, whatevermat. Jeg kommer til å savne Amigo og Evergreen, særlig når han insisterer på at “The forth one is on the house”, akkompagnert av Mitch og hans “why does everyone else seem sober when I’m the one drinking?” Jeg kommer til å savne den lettelsen man føler når man har kryssa Bliss street og oppdager at man har kommet seg helskinnet over atter en gang. Jeg kommer til å savne “khalas!” og “shoo?”. Jeg kommer til å savne call of prayer. Jeg kommer til å savne å høre folk insistere på at det er “freezing outside”, når det er 15 grader og blomster på trærne. Jeg kommer til å savne å gå smilende ut fra human rights klassen, fordi jeg har opplevd å bli provosert og engasjert, og jeg liker det. Jeg tror til og med jeg kommer til å savne professoren i “The Arab-Israeli conflict”-klassen som lurer på om det er noen som trenger våpen. Jeg kommer til å savne utsikten, innsikten og sist men ikke minst den totalt fraværende oversikten. Og jeg kommer til å savne Jalal. Nok om det. Khalas.

To be continued…