Versus Verden

Her om dagen snubla jeg over en fotokonkurranse på nett, og ble såpass inspirert at jeg valgte å sende inn et eget bidrag. For ordens skyld kan det nevnes at premien er et fancy fotokamera og en tur til New York. Vinneren får attpåtil tilbringe en hel dag med fashionfotograf Svein Bringsdal på photoshoot (nei, jeg vet ikke hvem det er). Jeg er så absolutt ikke noen stjernefotograf og benytter sjansen til å understreke at min fotoerfaring kan oppsummeres med to ting; barnlig entusiasme og Iphoto. Det viktigste er ikke å vinne, men å delta er det noen som påstår.

Valget falt på et av mine absolutte favorittbilder fra Beirut. Mange kan kanskje undre seg over min begeistring for akkurat dette bildet. Det setter jeg vanvittig stor pris på. Konkurransen legger imidlertid vekt på at det er kombinasjonen bilde og tekst som utgjør selve bidraget. I et forsøk på å formulere en tekst som kort kunne uttrykke hva jeg ønsker å si med bildet, innså jeg relativt kjapt at jeg var i ferd med å skrive en avhandling. Det er mye vanskeligere å si noe vanskelig på en enkel måte enn å bare si det som det er. Heldigvis er dette en konkurranse, og man kan alltids ringe en venn. Den libanesiske forfatteren Khalil Gibran ble redningen.

“Art is a step from what is obvious and well-known toward what is arcane and concealed”

Khalil den rakker’n. Han kan dette med ord. Enkelte ganger er det likevel nødvendig med litt bakgrunnsinformasjon for å forstå hva ting dreier seg om. Derav følger historien om Eggeskallsteateret:

Libanon, 1990: Krigen er over, og tilbake ligger et land preget av enorme ødeleggelser. Hovedstaden har fungert som sentrum for krigshandlinger i 15 år. Det er med andre ord lite igjen av “Midtøstens Paris”. Myndighetene ønsker å signalisere at “Beirut is back in business” og etablerer “The Lebanese Company for the Development and Reconstruction of Beirut Central District”, også kjent som Solideré. Finansielle behov blir satt i fokus; turistene og investorene må lokkes tilbake. Beirut sentrum blir snart forvandlet til et ambisiøst gjenoppbyggingsprosjekt under ledelse av Solideré. Så langt alt vel.

Libanon, 2009: I en taxi på vei ut av sentrum legger jeg spesielt merke til en av de gamle, gjennomhullede bygningene som fortsatt omkranser sentrumsbydelen. Bygningen i seg selv er lite interessant nå som jeg har vært her en stund. Det er noe annet som fanger oppmerksomheten; Bygningen er ikledd et stort banner med påskriften “Stop Solideré”.

Libanon, 1994: Beirut er en arkeologisk konfekteske. Byen har en historie som går tilbake over 5000 år. Utgravinger i området avslører lag på lag med historie; Fønikerne, Romerne, Bysantinerne, Araberne, Korsfarerne og Osmanerne har alle satt sine spor her. Folk med tannbørster som redskap, er forøvrig lite begeistra for folk med bulldosere som redskap, og fortvilte arkeologer møter liten forståelse hos Solideré. “Her skal bygges. Ta med tannbørsten din og lek et annet sted” blir det sagt, sånn cirka.

Libanon, 2009: Restaureringen begynner å gi resultater. En enorm prisøkning i sentrum gjør at Libanesere foretrekker andre deler av byen. Det som tidligere var et sted hvor folk kunne samles over en vannpipe og spille et slag sjakk, blir gradvis overtatt av eksklusive restauranter og internasjonale designerbutikker. Lonely Planet skriver at “many find the area created by Solideré a little “Disneyesque” and as having no real soul”. Turistene og investorene er tilbake.

Og her kommer altså det såkalte “Eggeskallsteateret” inn i bildet, bokstavelig talt. La meg presisere: den merkelige ufo-lignende bygningen på bildet er altså Eggeskallsteateret. I bakgrunnen skimtes al-Omari moskeen, som er en del av Solideré’s gjenoppbyggingsprosjekt. Solideré hadde satt seg fore å rive det utbombede kadaveret av det som tidligere hadde vært en kino. Det skulle erstattes av noe nytt, noe som ikke automatisk fikk turistene og investorene til å tenke på krig og elendighet. Men det må ha vært noe ved den gamle kinoen som gjorde at mange Libanesere satte peppermynte-teen i vrangstrupen da avgjørelsen ble kjent. Jeg har blitt fortalt at høylydte protester mot Solideré generelt, utviklet seg til demonstrasjoner utenfor kinoen. Type “La kinoen leve!”. Og denne gangen må protestene tydeligvis ha ført fram, for Eggeskallsteateret består, midt i det ellers så disneyaktige landskapet.

Og nå til Khalil’s ord: De aller fleste forbinder Beirut med nettopp krig og elendighet. Og religion. Det er det opplagte og velkjente. Og det var det første du tenkte på da du så bildet, ikke sant? Etter å ha tilbragt litt tid i landet, begynner man imidlertid å legge merke til helt andre ting. Man begynner å skimte konturene av det som ikke er like åpenbart. Det som for folk flest er skjult, eller tilslørt om du vil. Rett og slett fordi det ikke er det som står på trykk i VG. Historien om Eggeskallsteateret er et eksempel på dette. Kinoen vitner om krigens herjinger, og dermed det som er opplagt og velkjent, men på en annen side representerer den i like stor grad det hellige, opphøyde; Protestene som oppstod i forbindelse med rivingen tyder på at bygget må ha en betydning som går utover det rent fysiske. Når det gjelder moskeen i bakgrunnen er det velkjent at Libanon har en befolkning hvor majoriteten bekjenner seg til Islam. Og det er helt klart at en moske har en opphøyd, guddommelig dimensjon. Den blir likevel stående i skyggen av kinoen; den er og blir en del av det kontroversielle Solidaré-prosjektet. Verden er slettes ikke så svart/hvit som den så altfor ofte blir fremstilt.

Til helvete med fancy kamera og fashionfotograf Svein (Kjære Svein; dette er på ingen måte personlig ment, jeg er sikker på at du er en kjernekar og at du gjør en kjempejobb som fashionfotograf, nettopp derfor er det bare rettferdig at den som er så heldig å vinne har interesse og utbytte av en slik mulighet). Og New York..vel det får bli “en ainna gang” som lille Benedicte sa da hun ikke fikk viljen sin i butikken. Det viktigste er ikke å vinne, men å fortelle en historie. Check.